Harvest Magazine inviterte til skrivekonkurranse: Hvordan ser verden ut om 10-20 år? Hvordan vil du at den skal se ut? Hva må vi gjøre for å komme dit? Mitt bidrag ble plukket ut som ett av tre bidrag som ble publisert.
Foto: Adobe Stock
Verden om ti–tjue år er trolig mer effektiv enn i dag. Mer strømlinjeformet. Mer optimalisert. Vi får ting raskere. Svar før spørsmålene er ferdig formulert. Bestillinger som går av seg selv. En kalender som fylles uten at vi merker det.
Men samtidig en stille tretthet i kroppen. Ikke av arbeid. Av tempo. Mett, men ikke tilfreds; et måltid går ned på fem minutter, og vi husker knapt hva vi spiste.
Kanskje begynner vi da å lengte tilbake. Ikke til fortiden, men til noe mer grunnleggende. Til det som tar tid fordi det må ta tid.
Som fotosyntesen. Lyset som faller på et blad, og langsomt blir til sukker, til fiber, til frø og frukt – grunnlaget for alt liv på jorda. Det finnes ingen snarvei der. Ingen teknologi som kan korte den veien ned. Bare tid, lys og ett blad som gjør jobben sin.
Kanskje er det slik vi egentlig vil at fremtiden skal se ut: litt mer som et vedfyrt rom.
Ikke fordi det er nostalgisk, men fordi det gir mening. Man legger inn ved. Man venter. Man kjenner varmen komme gradvis. Det er en rytme i det, en årsak og en virkning som henger sammen. Hel ved. Hel mat. Ikke fordi det er «riktig», men fordi det er forståelig.
En suppe som har fått stå. Et brød som har fått heve til det er klart, ikke til klokken sier ifra. En samtale som ikke blir avbrutt av en varsling. De små møtene: et blikk over disken, et spørsmål som ikke haster. Kanskje er det der fremtiden ligger. Ikke i det store, men i det som varer litt lenger.
Vi må kanskje gjøre mindre enn vi tror for å komme dit. Ikke redesigne hele livet, bare justere tempoet noen steder. Legge inn små lommer av langsomhet, der tiden ikke jager oss.
Mikkjel Fønhus skrev om skogen som et sted der klokka ikke har tak på oss, der tida går på sin egen, stille måte. Det er ikke skogen i seg selv som gjør det, men oppmerksomheten den krever. Du kan ikke haste gjennom en sti og samtidig få øye på lyset i mosen, fuktigheten på en stein, fuglen som flytter seg en grein lenger inn.
Noe av det samme finnes på et kjøkken. Å skrelle en grønnsak. Å røre i en gryte som ikke koker, bare trekker. Å smake seg frem til «nå er det nok» uten å se på klokken. Små handlinger, men de justerer tempoet i oss.
Jeg tenker ofte på en Saint-Germain-suppe jeg lærte å lage: erter, kraft, urter og lav varme, gjerne flere timer. I starten smaker det litt for mye av alt – for skarpt, for grønt, for enkelt. Etter hvert som tiden får gjøre jobben, legger smaken seg. Det er som om tiden selv går inn som en egen ingrediens. Vi gjør ingenting mer enn å la gryten stå.
Lyset som faller på et blad, blir langsomt til sukker, til fiber, til frø og frukt – det samme kretsløpet som bærer alt vi spiser. Da faren min ble gravlagt, sa presten: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du gjenoppstå.» Setningen trøster, men den er også konkret. Alt vi er, har vært planter en gang. Alt vi blir, skal tilbake til det samme kretsløpet.
På kjøkkenet står vi midt i denne sirkelen, uten alltid å merke det. Vi gjør fotosyntesen spiselig. Vi gjør jord, lys og tid om til suppe, brød, et måltid som varer en liten stund – før det igjen blir til jord. Kanskje er det dette vi må gjøre mer av: ikke bare senke farten, men minne oss selv på kretsløpet vi allerede står inni. La noen ting få ta den tiden de tar. La en gryte stå litt lenger. La en tanke få gå ferdig. La en samtale få fortsette én kopp kaffe til.
Fremtiden trenger ikke å oppfinnes helt på nytt. Den kan hentes frem igjen, fra det vi allerede vet virker. Fra råvarer som får være råvarer. Fra håndverk som tar den tiden det tar. Fra møter mellom mennesker som ikke måles, veies og loggføres. Kanskje er det viktigste ikke hva vi legger til, men hva vi lar være. Mindre støy. Litt mer stillhet. Og midt i det: et måltid. Ikke perfekt. Bare ordentlig.
Alt dette – skogen, kjøkkenet, grytene som står og trekker – er egentlig bare forskjellige måter å stå i det samme urverket på. Det som begynner med lys på et blad, og ender som brød på et bord, og siden blir jord igjen.
Naturen er et urverk som går og går. Det meste vi lever av, begynner der, i fotosyntesen, i kretsløpet mellom jord, luft og lys. Den ber oss egentlig ikke om så mye. Bare at vi ikke ødelegger rytmen.
Hvis fotosyntesen fortsatt får gå sin gang, og noen fortsatt fyrer med ved, og noen fortsatt setter seg ned uten hastverk, er vi kanskje nærmere enn vi tror. Resten er bare små justeringer. En plate som står litt lavere. En gryte som får litt bedre tid. Et måltid som ikke trenger å være perfekt, bare ordentlig.
Vi lever av det som tar tid.
Det minste vi kan gjøre, er å la det gjøre det.
https://www.harvestmagazine.no/artikkel/det-som-varer-litt-lenger?k=a0d56c0