Min svigerfar Sigurd var lege.
En gang skrev han en G han var særlig fornøyd med.
Han klippet den ut og la den i lommeboken.
Bare en G.
Jeg kom på den da jeg leste et intervju med Sanna Sarromaa i Aftenposten. Det handlet om håndskrift. Og om skjermene som har overtatt mye av arbeidet hånden gjorde før.
Jeg skriver ofte for hånd.
Særlig når jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive.
Et ord. En setning. Noe som strykes. En pil ut i margen. Et nytt forsøk.
Det går saktere.
Steve Jobs tok et kurs i kalligrafi etter at han hadde sluttet som vanlig student ved Reed College. Han lærte om bokstaver. Om seriffer og mellomrom. Om hvorfor noe ser godt ut på en side.
Det var ikke særlig nyttig.
Ikke da.
Ti år senere arbeidet han med Macintosh. Kalligrafien dukket opp igjen. Macen fikk forskjellige skrifttyper og proporsjonale bokstaver. Jobs sa senere at uten det kurset ville det neppe skjedd på samme måte.
En omvei.
Vi har færre av dem nå.
Jeg skriver dette på en skjerm. Maskinen retter ordene mine. Den kan foreslå det neste. Den kan flytte et avsnitt på et sekund.
Det er vanskelig å argumentere mot.
Likevel ligger det en blyant ved siden av meg.
Papiret foreslår ingenting.
Det venter.
Hånden må følge tanken. Eller kanskje er det tanken som må følge hånden.
Jeg vet ikke.
Sigurd var lege. Han hadde skrevet tusenvis av ord for hånd. Journaler, resepter, beskjeder.
Men én dag skrev han en særlig fin G.
Han klippet den ut.
Og la den i lommeboken.