Jeg pleier å si at jeg jobber i en matbutikk inne i byen. Det er det korte svaret. Det lange svaret lukter av nybakt brød, kaffe, ost, vedfyrt ovn, rosmarin og grillet lam. Dette var en helt vanlig torsdag i august.
– Hvor jobber du?
– I en matbutikk inne i byen.
Det er det korte svaret.
Men vil du høre hva jeg opplevde på jobb i dag? På en helt vanlig torsdag i august?
Jeg kom litt før sju.
Renzo var allerede i gang med surdeigsbrødene. Ovnen åpnet seg. Brettene kom ut. Det knitret svakt i skorpen når brødene møtte den kjøligere luften.
Åtte om morgenen. Maschmanns sover ikke.
Bakeriet har alt åpnet. Matmarkedet venter til ti.
Marius hadde croissantene.
Smør. Varmt mel. Så lyden av kaffekvernen. Dorota var i gang.
Ute venter varebilen. En skrott av en ku vinsjes inn på kjølen.
Det lukter torsdag, lenge før noen andre enn oss vet det.
Etter hvert våkner diskene.
Kjell Inge lager trøffelbrie. Lukten av trøffel er også en torsdagslukt. William skjærer gravlaks i tynne skiver og setter sammen sashimi-brett. Henrik deler et helt comté-hjul, og det lukter ost i hele avdelingen. Christer lager vitello tonnato. Fra kjøkkenet kommer nykokt hummer. Reegan åpner ovnen. Lukt av ost og tomat. Lasagne.
Kraftkjelen står og går.
Den har bedre tid enn oss andre.
Klokken ti åpner dørene.
Da forandrer huset lyd, med ett.
Den første kunden vil ha rips og vår hjemmelagde vaniljesaus.
Folk kommer til lunsj. Først noen få. Så mange på én gang.
Jonas sender pizza inn i ovnen. Spaden treffer steinen. Inn. Ut. Inn igjen.
Sandwicher deles. Salater går ut. Tallerkener treffer bord. Stoler trekkes frem.
Mellom elleve og ett er det kok.
Pizza. Sandwich. Salat.
Samtaler mellom bordene og samtaler over diskene.
Hva skal du lage?
Hvor mange blir dere?
Skal fisken i ovnen eller på grillen?
William finner frem fisken. Kjell Inge osten. Andre skjærer kjøtt, pakker varer og forteller hvordan de selv ville ha laget middagen.
Et sted mellom fagpersonen bak disken og kunden foran begynner kveldens middag å ta form.
Så roer lunsjen seg.
Ute har Hermann fått fyr på grillen.
Et helt lam går sakte rundt på rotisseriet. Hvitløk. Rosmarin. Fett som drypper ned mot varmen.
Det freser.
Røyken finner veien inn døren.
Det gjør nye kunder også.
Natalia og Heidi fyller posene i kassen med det som er klargjort ved diskene. Ost. Fisk. Kjøtt. Brødet står bak dem, ved kassene.
Noen har kommet for én ting og går med tre. Noen vet nøyaktig hva de skal ha. Andre har snakket seg frem til middagen.
Et takk.
Ha en fin dag.
Vi sees.
Så kommer vaktskiftet.
Noen går hjem. Andre kommer inn.
Prakash og Viorel tar sine runder ved pizzaovnen. Nye hender på spaden. Den samme varmen fra veden.
For huset skal videre.
Fra ti om morgenen til ti om kvelden. Hver dag. Hele uken. Også søndag.
Et glass settes på et bord. Vin helles i. Antipasto kommer fra kjøkkenet.
Stemmene stiger mellom bordene. Litt latter. Litt musikk under det hele.
En pizza inn.
En pizza ut.
Kantareller og smeltet ost.
Tiramisu.
Ute begynner augustkvelden å mørkne. Inne står varmen fortsatt ut fra den vedfyrte ovnen.
Og jeg?
Jeg går litt mellom alt dette.
Jeg skriver. Tar bilder. Spør. Lytter. Prøver å fortelle videre det de andre kan.
Om brødet Renzo baker. Croissantene til Marius. Osten Kjell Inge skjærer. Fisken William kjenner. Lammet Hermann griller. Pizzaene Jonas, Prakash og Viorel baker. Natalia og Heidi som møter folk på vei ut.
Det er mange flinke folk å lære av.
Min jobb er egentlig bare å følge med så godt jeg kan.
Så hvor jobber jeg?
I en matbutikk inne i byen.
Det er det korte svaret.