Foto: Unsplash.com
Han går inn på en buss i Oslo. Det sitter 39 andre der.
Fredriksen’s formue er 200 milliarder kroner.
Plutselig er gjennomsnittsformuen på passasjerene på bussen omtrent fem milliarder.
Ingen av de andre passasjerene merker stort til det.
De sitter fortsatt med samme jakke.
Samme boliglån.
Samme månedskort.
Samme bekymringer.
Men rent statistisk sett har det vært innbringende busstur.
Ingen økonomiske bekymringer. Det føles betryggende.
Totalsummen, delt på antall mennesker og gir oss ett tall tilbake.
Men ett tall ser ofte mer presist ut enn det egentlig er.
Vi bruker gjennomsnitt til lønn, formue, boligpriser, handlekurver, arbeidstid og kundekjøp.
Noen ganger mener vi det er greit.
Andre ganger blir det helt feil.
Hvis ni mennesker har én potet hver og den tiende har 91, har de i gjennomsnitt ti poteter hver.
Alt ser ut til å være fryd og gammen.
Men det er bare én som blir mett.
Det er derfor median ofte er et bedre målestokk når vi prøver å forstå hvordan folk faktisk har det.
Medianen finner personen i midten.
Den lar seg ikke like lett imponere av mannen bakerst i bussen med 200 milliarder på bok.
Gjennomsnitt er altså ikke feil.
Men annerledes når John Fredriksen har gått på bussen.
Fotnote: John Fredriksens formue er anslått til rundt 200 milliarder kroner. I buss-eksemplet er de øvrige 39 passasjerene satt til null i formue for å gjøre poenget synlig. Det er et tankeeksperiment, ikke statistikk.