Foto: Per Christian Bakken [ Stranden i Arma di Taggia
Ikke lukk døren med en gang
Vi er ofte ganske flinke til å finne ut hvorfor en idé ikke går. Problemet er at vi gjør det litt for tidlig.
En familie sitter rundt middagsbordet.
– I morgen bestemmer vi hvor vi skal dra på ferie, sier mor.
Barna nikker.
Far også.
Dette skal bli hyggelig.
Neste dag kommer.
– Italia, sier den ene.
– Det blir for varmt, sier far.
– Sverige, sier den andre.
– Sverige? Vi var jo der for to år siden.
– Hva med telt?
– Nei. Ikke i regn.
– New York?
– Altfor dyrt.
Det blir stille.
De skulle finne ut hvor de hadde lyst til å dra.
I stedet fant de ut hvor de ikke skulle dra.
Døren åpnet seg noen centimeter.
Så ble den lukket.
Det skjer fort
Også på jobb.
Noen sier:
– Hva om vi prøver dette?
Og før tanken har rukket å sette seg ved bordet, kommer svarene.
– Det går ikke.
– Det har vi prøvd før.
– Det blir for dyrt.
– Vi har ikke folk.
– Kundene vil ikke forstå det.
Alt dette kan være riktig.
Men kanskje ikke ennå.
For det finnes en tid for å åpne døren.
Og en tid for å lukke den.
Det var noe av tanken bak det Alex Osborn kalte brainstorming. Da han beskrev metoden på 1940- og 50-tallet, var ett av hovedprinsippene enkelt: Vent med vurderingen. Først skulle ideene få komme. Kritikken kunne tas etterpå. (Regent University)
Det høres nesten banalt ut.
Likevel er det forbausende vanskelig.
Først åpne. Så velge.
Design Council i Storbritannia bruker et ganske godt bilde på det samme.
De kaller det Double Diamond.
Først tenker man bredt. Man undersøker, åpner og lar flere muligheter komme frem.
Så snevrer man inn.
Deretter åpner man igjen for ulike løsninger.
Til slutt velger man.
De bruker ordene divergent og convergent thinking. Først ut. Så inn. (Design Council)
Det er egentlig bare en litt finere tegning av døren.
Åpne.
Lukke.
Åpne.
Lukke.
Problemet oppstår når vi prøver å gjøre begge deler samtidig.
Tilbake til ferien
Familien kunne begynt på en annen måte.
– Hvor kunne dere hatt lyst til å dra?
Italia.
Sverige.
New York.
Et telt ved sjøen.
Et lite hus i Frankrike.
Tog gjennom Europa.
Island.
En uke hjemme og resten på hytta.
Ingen diskusjon.
Ikke noe budsjett.
Ingen værmelding.
Bare forslag.
Så kunne de gått og lagt seg.
Neste dag kunne de stilt et helt annet spørsmål:
Hva er mulig?
Nå kan Italia være for varmt.
New York kan være for dyrt.
Togturen kan ta for lang tid.
Og teltet kan fortsatt være en svært dårlig idé.
Men nå finnes det i det minste noe å velge mellom.
Idémyldring er heller ingen trylleformel
Det er verdt å ta med.
Forskningen har lenge vist at grupper som sitter sammen og roper ut ideer, ikke nødvendigvis produserer flere eller bedre ideer enn mennesker som først tenker hver for seg og deretter samler forslagene. Blant problemene forskerne har pekt på, er at vi må vente på tur, holder tilbake tanker eller blir påvirket av det andre allerede har sagt. (homepages.se.edu)
Så kanskje er ikke løsningen enda et møte med tusjer og gule lapper.
Kanskje kan man begynne enda enklere.
Gi folk litt tid.
La dem tenke.
La dem skrive ned det de kommer på.
Så legger man ideene på bordet.
Uten å slå dem ned med en gang.
For kritikken skal komme.
Selvsagt skal den det.
Noen må spørre hva det koster.
Om vi har folk.
Om det lar seg gjennomføre.
Om noen faktisk trenger det.
Men ikke mens ideen fortsatt står i gangen og tar av seg skoene.
Det er kanskje det enkleste jeg har lært om idémyldring:
Ikke åpne og lukke døren samtidig.