Illustrasjon: Herb | GD
Min far snakket med fremmede. Ikke fordi han måtte, men fordi det var slik han var.
Han var selger. På veien, fra sted til sted, med mat i bilen og prøver i bagasjerommet. Han levde av å gå inn dører, hilse, finne tonen. Kanskje lærte han der at et menneske ofte er nærmere enn man tror.
Det stoppet ikke ved jobben.
Det skjedde overalt. I en butikk. På et fortau. Ved et nabobord. Mens han ventet. Han trengte ikke å kjenne dem. Det holdt at de var der.
Et blikk, et smil, noen ord – så var samtalen i gang.
Jeg syntes det var underlig da jeg var yngre. Nå tenker jeg at det var en måte å være våken på.
En liten kunst
Han hadde ingen metode. Eller kanskje var den så enkel at den ikke syntes.
Han så opp, og han så folk. En hund utenfor butikken. En mann som bar tungt. En kvinne som hadde stått lenge i kø, med en kaffekopp som var blitt lunken.
Han sa noe enkelt. De svarte.
Noen ganger stoppet det der. Andre ganger bar det litt lenger. De skiltes uten navn. Likevel hadde noe skjedd.
Ikke stort. Bare nok til at dagen åpnet seg et lite øyeblikk.
På bussen
Jeg tenkte på ham den dagen jeg oppdaget at jeg hadde fått bussvenner.
Mennesker jeg ikke kjenner, men kjenner igjen. Han som går på ved samme stopp. Hun som sitter foran, ofte med en papirpose som lukter svakt av nybakt. Mannen som en morgen konstaterte at bussen, for en gangs skyld, var presis.
Vi snakket om det helt til Lysaker.
Det begynner ofte i det ubetydelige. En våt jakke. En bok med brettet hjørne. En pose med purre som stikker opp. Et veiarbeid som aldri blir ferdig.
Bare små åpninger.
Et nikk. En kommentar. En setning til.
Og plutselig er man ikke helt fremmede lenger.
Øreproppen
Det krever lite. Og litt vilje.
Øreproppen ut. Telefonen i lommen.
Da hører man et sukk når bussen er sen, lokket som skrus av en kaffekopp, en lav kommentar som ikke var ment for noen bestemt.
Man kan svare. Eller la være. Begge deler er i orden.
Vi har blitt flinke til å fylle pausene. På holdeplassen. I køen. Mellom to stopp.
Vi har verden i lommen. Likevel hender det at vi slutter å se mennesket ved siden av.
Og kanskje er det nettopp der noe skjer, når vi lar være å skjerme oss helt.
Arven
Jeg har arvet noe etter min far. Ikke bare i ansiktet eller stemmen, men i måten å møte det tilfeldige på.
Kanskje også noe fra veiene han kjørte, og alle de korte møtene underveis.
En tro på at en fremmed kan være verdt noen ord. At et blikk kan være en begynnelse. At en samtale ikke trenger en grunn.
At det kan være nok.
Så jeg prøver, av og til. Tar ut øreproppen. Lar telefonen ligge.
Noen sier noe om været.
Eller om jordbærene som endelig har kommet.
Jeg svarer.
Og så er vi i gang.