Ved nabobordet i Vernazza hadde de brød, salt og olivenolje. Vi hadde mineralvann, øl og flere småretter.
En familie satt ved bordet ved siden av oss med vann, brød, litt salt og en liten skål olivenolje.
Ikke mer.
De spiste langsomt. Snakket sammen. Brøt brødet. Dyppet det i oljen.
Ved vårt bord sto mineralvann, øl og flere småretter.
Vi hadde bestilt litt av hvert.
Minimalisme, på vår måte.
Jeg la merke til dem.
Et skråblikk nå og da.
Så enkelt kan det altså gjøres.
Ikke fordi maten deres var spartansk. Ikke fordi den skulle være sunn, riktig eller forbilledlig.
Den var bare nok.
Et godt brød. Litt salt. Olivenolje.
Der satt de midt i livet, uten annet enn det som trengtes.
På Ristorante Belforte heller gulvet svakt mot havet.
Det gjorde bordet også, nesten.
Glassene sto litt på skrå.
Livet er sjelden helt i vater.
Kanskje er det derfor jeg fortsatt husker familien.
Ikke hva de sa.
Bare brødet, oljen og tiden de brukte på det.