Foto: Per Christian Bakken
Fra lufthavnen ved Middelhavet Vi kjører inn på den engelske promenaden. Havet ligger blikk – en doven sommerdyne. Luften er varm uten å være påtrengende. Det lukter salt, asfalt og appelsinskall. En espresso, kanskje. Et pust før veien tar oss videre.
Et stødig ritual mot Riviera dei Fiori
Så bærer det østover – forbi Fyrstedømmets høyborg og Sitronenes by, inn på Autostrada dei Fiori, eller langs kystveien som slynger seg gjennom landskapet som en gammel scooter med sjel.
Det kommer an på humøret. Noen ganger haster det å komme fram. Andre ganger er det selve veien som er målet – og unnskyldningen for å spise gelato underveis.
Langs kysten, mot det levende
Til slutt er jeg framme. I min by.
Ikke en glitrende riviera-perle, men en kystby med puls og patina. Fasaden er ikke nyvasket. Her og der flasser okergul murpuss av veggen – fortsatt der siden forrige årtusen, da vekslekontorene het Cambio og kaffen kostet 1000 lire. Jeg vet det – jeg var her da.
Men byen lever. Og det er det som teller.
Scootere smetter mellom smug og diskusjoner. Det ropes fra balkonger, gestikuleres i trafikken, og mat diskuteres med et alvor som i andre land er forbeholdt geopolitikk.
Her får du ikke alltid rett. Men du får alltid svar.
Og midt i alt: kirkeklokkene. De slår timeslagene med en verdighet som om hele byen fortsatt stiller seg etter dem – og kanskje gjør den det. Lyden legger seg over terrakottagule tak som et gammelt klede, kjent og trygt, og gir deg en vennlig dytt videre i dagen.
Morgenen begynner med kaffe og søvn i øynene
Nede i pasticceriaen bestiller kortpustede italienere i sandaler espresso som om det var livsviktig – og det er det kanskje. Cornetti fylt med aprikos, stønn og sukkerstøv. En eldre herre leser avisa opp ned. Ingen reagerer. Alt er som det skal.
Mat som smaker. Mennesker som mener.
På fransk side handler det gjerne om fasade og finesse. Her handler det om funksjon og følelse. Om mat som smaker – og mennesker som mener det.
Jeg hilser med et «ciao» til han som alltid sitter på den skjeve stolen utenfor kiosken. Et nikk og et «salve» til grønnsakshandleren, som vet at jeg liker de små melonene som lukter mest og ser ut som de har ligget i sola og tenkt. Vi kjenner ikke hverandre – men vi har sett hverandre. Og det holder.
Alt innenfor museskritts avstand
I leiligheten jeg leide i fjor, rett ved kirken, har jeg alt jeg trenger: en salumeria, en pasticceria, en pesceteria, en focacceria – og en grønnsakshandler som kjenner jorden han selger. Alle drevet av eierne selv, med fagkunnskap, stolthet og en smittende entusiasme. Og så spør jeg meg: Hvorfor forsvant faghandelen i Norge?
Det sies at italienerne lever for å spise, mens nordmenn spiser for å leve. Kanskje svaret ligger der.
Oljen, brødet og roen
Maten smaker av jorda den kommer fra. Olivenoljen presses av små, mørke taggiasca-oliven fra dalsidene over byen. Mild, gyllen, med et hint av ur og mandel – flytende gull, helles over alt som tåler det: tomater, ost, brød – og samtaler som ikke har mål, bare mening.
Focacciaen er flat, lun og glinsende av olje. Kjøpt hos fru Pellegrini i butikken under. Sprø skorpe, små groper fulle av salt og synd. Jeg river i biter, lar oljen trekke inn, legger på modne tomater. Et måltid uten behov for applaus – bare ro.
Pestoen har karakter. Ikke den grønne industrikremen som later som. Dette er ekte – laget på DOP-basilikum, pinjekjerner, parmesan og lokal olivenolje. Most i marmor, med hånd og en viss irritasjon over alt som kommer i plastbeger. Smaken er grønn og kompromissløs, som en bestemor med klare meninger.
Et glass uten spørsmål
På ettermiddagen går jeg til baren der Patricia og Roberto holder fortet. De trenger ikke spørre. Et glass Vermentino settes foran meg – svalt, med et streif av urter og steinfrukt. Ved siden av: en skål oliven. Ingen meny. Ingen støy. Bare klirr fra kjøkkenet og Patricias stemme, som alltid høres ut som den allerede vet hva du skal si.
Stedet som lar deg være
Dette er mitt jordbærsted. Ikke fordi det er vakkert – men fordi det lar meg være i fred. Ingen småprat. Ingen forventninger. Bare en stillhet som tåler folk.
Scootere freser forbi. Bølgene puster mot moloen. Noen krangler om pasta. Alt er som det skal.
Her går jeg rundt med sand i skoene og salt i skjegget. Spiser enkelt. Snakker lite. Kjenner at det holder. Kanskje er det derfor det føles som et hjem – ikke det jeg bor i, men det jeg bærer med meg. Stranden? Langgrunn og finkornet. Ingen show-off. Kanskje Ligurias beste – hvis du lar den være fred.
Skrevet i skyggen av en parasoll, med solstikk i panna og et glass Vermentino som ser ut til å forstå mer enn det.