Vi kjører ikke langt.
Fra Bærum til Krok tar det litt over en time. Akkurat nok til at hverdagen slipper taket.
Når vi kommer frem, har ingen ventet på oss.
Gresset har vokst. Timianen har klart vinteren. Gressløken står der den alltid har stått.
Hytta trenger ingen velkomst.
Den gir oss bare noe å gjøre.
I mai står epletrærne i blomst. Noen få dager senere er kronbladene borte.
I juni tar urtene over. Persillen blir kraftig. Basilikumen blir frodig. Mynte dukker opp der jeg hadde glemt at den sto.
Og i klatrehortensiaen har humlene etablert seg.
En hel liten koloni.
De arbeider fra tidlig morgen. Inn og ut. Frem og tilbake. Ingen arbeidsplan. Ingen morgenmøter.
De bare holder på.
I juli blir ripsen rød. Vi spiser den med kald vaniljesaus.
I august er tomatene modne. Salt. Olje. Basilikum.
Planter har god tid.
Det prøver vi også å ha.
De tidlige morgenene er kanskje de beste.
Solen kommer over åsen. Det ligger dugg på vinduet. På gresset. På bladene.
Bladene tar imot lyset. Mer skjer det ikke.
Hagen har vannet seg selv i løpet av natten.
Jeg lager kaffe og setter meg ut.
Før resten av dagen har begynt.
Det er stille, men ikke lydløst.
Svarttrosten er gjerne først ute på plenen. Den går noen skritt, stanser, lytter og trekker en mark opp av jorda.
Rødstrupen holder seg nærmere buskene. Liten, men ikke særlig beskjeden. Den følger med.
Litt vind i trærne. En båt langt ute på fjorden.
Brøddeigen hever mens kaffen blir kald.
Utpå dagen er brødet ferdig, og grillen tennes uten noen spesiell grunn.
Middagen blir klar når den blir klar.
Ingen ser på klokken.
Forrige eier sa det slik:
Har du ikke noe å gjøre på hytta, har du ikke noe på hytta å gjøre.
En planke som har løsnet.
Et espalier som må rettes.
En grein som har vokst for langt.
Et gjerde som trenger en skrue.
Små jobber.
Jobber som blir gjort.
Til daglig arbeider jeg med ord.
På Krok arbeider jeg med jord.
Jeg baker brød.
Jeg sager.
Jeg skrur.
Jeg leser.
Det er nok.
Og så er det pausene.
Å sitte og se utover Drammensfjorden.
Følge lyset som flytter seg over vannet.
Man trenger ikke gjøre noe med vann.
Det samme gjelder peisen når kvelden blir kjøligere.
Legge på en kubbe.
Se flammene arbeide.
Vann og ild.
To ting det er merkelig lett å bli sittende og se på.
Kanskje fordi de ikke krever noe av oss.
Så tilbake til hagen.
Svarttrosten leter videre i plenen.
Rødstrupen flytter seg fra grein til grein.
Humlene arbeider seg gjennom blomstene i klatrehortensiaen.
Alle holder på med sitt.
Kanskje er det derfor det gror.
Ikke fordi jeg steller hagen.
Men fordi jeg lar den være.
I september er det ikke mange epler.
Nanna gir nok til noen kaker. Filippa en håndfull. Discovery ble dårlig pollinert og gir lite.
Treet gir det det har.
Noen faller av seg selv. De får ligge til veps og trost.
Eplekaken står i ovnen mens vi pakker.
Kanel. Smør. Lukten fyller hele hytta.
Vi spiser den varm, på trappa, uten å si så mye.
Så er det stengetid.
Vimpelen ned.
Vannet skrus av.
Hagemøblene bæres inn.
Hortensiaen henger med hodet nå. Humlene er borte.
Gressløken står der den alltid har stått.
Nøkkelen i døra.
Ingen avskjed.
Bare til våren.