På bussen i dag satt en dame noen seter foran meg og snakket i telefonen.
Hun hadde ørepropper.
Det hadde ikke vi andre.
Samtalen handlet om en sak på en skole. Jeg skal ikke gjengi detaljene. Det ville på en måte føre hele denne teksten ut på glattisen med en gang.
Men noen ord gikk igjen.
Hensyn.
Integritet.
Å spørre om lov.
Og samtykke.
Det var en lengre samtale.
Så lang at vi etter hvert var blitt en slags ufrivillig arbeidsgruppe.
Ingen av oss hadde bedt om å få delta. Ingen var blitt spurt om det passet. Det var heller ingen enkel måte å melde seg av på, bortsett fra å gå av bussen før tiden.
Det var da det slo meg at akkurat denne samtalen kanskje hadde hatt godt av litt av sitt eget innhold.
Samtykke, for eksempel.
«Er det greit for dere andre om jeg tar en ganske privat telefonsamtale her de neste tjue minuttene?»
Jeg tror nok avstemningen kunne blitt interessant.
Det merkelige er at folk med ørepropper ofte ikke virker klar over hvor høyt de snakker. Og her finnes det faktisk forskning som kan komme dem litt i møte.
Fenomenet heter Lombard-effekten. Når vi befinner oss i støy, øker vi automatisk stemmen. Det er ikke nødvendigvis dårlig folkeskikk. Det er et gammelt system i oss som forsøker å sørge for at vi blir hørt.
Forsøk viser også at effekten kan bli sterkere når støy kommer gjennom hodetelefoner, og at den dempes når vi får høre vår egen stemme bedre tilbake. Med andre ord: Når forbindelsen til egen stemme blir dårligere, kan volumknappen i mennesket skru seg opp uten at vi helt merker det. (PubMed)
Så damen på bussen hadde muligens biologien mot seg.
Det fritar henne ikke helt.
For vi har fått usedvanlig gode hodetelefoner. De kan stenge ute motoren, samtalene, hostingen og mannen som rasler med en godtepose fra Kiwi.
Det eneste de ennå ikke klarer å stenge ute, er eieren.
Og kanskje er det nettopp der en liten rest av gammeldags hensyn kommer inn.
Ikke alt som kan sies i telefonen, trenger et publikum.
Og særlig ikke en samtale om samtykke.