Så var Norge ute av fotball-VM.
Bøttehattene ligger igjen på bordet. Flaggene er tatt ned. Kommentatorene har senket stemmen.
Selv begynte jeg å tenke på en robåt.
En enkel en. Lett nok til å trekkes opp på land. Ingen motor. Ingen brygge. Bare et par årer og en termos.
Kanskje var det fotballen som gjorde det.
I noen uker dro vi i samme retning. Vi sto foran skjermer på torg, i puber, på hytter og i stuer. Fremmede snakket sammen. Folk som vanligvis var uenige om det meste, ville plutselig det samme.
Det var fint.
Et lag minner oss om noe vi lett glemmer: Ingen vinner alene. Noen må løpe når ingen ser det. Noen må dekke rom. Noen må sende ballen videre.
Men entusiasmen bikket også over.
Vi begynte å snakke som om verden hadde ventet på oss. Som om norsk lagånd gjorde oss bedre. Ikke bare i fotball.
Det norske selvbildet er en underlig båt. Den ligger lavt når vi taper, men reiser seg fort i baugen når det går bra.
Det er ikke gleden det er noe galt med.
Men fellesskapet blir fattigere når vi bruker det til å beundre oss selv.
Lars Saabye Christensen skrev etter en annen norsk seier:
«Snu gjerne verden på hodet, men gjør det med måte.»
Og så:
«Alle som ror, må lære å skåte.»
Å skåte er å bevege seg bakover og likevel ha blikket frem. Det er ikke den dårligste måten å komme videre på.
Vi må også kunne komme videre når jubelen har stilnet. Når bøttehatten er lagt bort. Når ingen ser på.
Kolbein Falkeid skrev at vi ikke skal henge de fine øyeblikkene opp på veggen og forgylle dem med lengsel. Vi skal sette spettet under de arrete hverdagene og vippe dem opp.
Én etter én.
Det er derfor livet har oss på mannskapslista.
Kanskje er det dette jeg ønsker meg når jeg tenker på en robåt.
Noe enkelt og analogt. Årer i vannet. Et svakt knirk. To mennesker som finner samme takt. Eller én som ror alene og må rette seg etter vind, strøm og båtens tyngde.
Man kan ikke rope seg fremover.
Man må ta et tak. La båten gli. Så ta et nytt.
Etter en sommer med høye rop kan det være godt å høre lyden av en åre som går ned i vannet.
Ikke for å komme først.
Bare for å komme videre.
Og når kursen glipper, får vi lære oss å skåte.