Foto: Unspash.com
Prisen som ikke står på lappen
Vi betaler ikke bare med penger når vi takker ja til oppdrettslaks. Vi betaler med villaksen – med lus, rømming og genetisk påvirkning – og vi betaler med ærligheten i historiene vi forteller om norsk kyst.
Jeg tenker på det hver gang jeg står ved kjøledisken og ser de perfekte, oransje skivene ligge der som om ingenting sto på spill.
På prislappen står kiloprisen og kanskje et lite «norsk flagg». Det som ikke står der, er hvor mange elver som har blitt stillere, hvor mange bestander som har havnet på rødlista, og hvor mye fjordene har måttet tåle for at laks skulle bli hverdagsmat.
Stillheten i elva
Jeg tenker ikke på tallene først. Jeg tenker på stillheten. På elver hvor det en gang var selvsagt at laksen sto, og hvor det nå bare er vann og tid.
Jeg tenker på fiskere som går langs bredden og sier: «Det er rart i år», men som likevel kjøper laks i butikken på vei hjem. Det er ikke hykleri. Det er bare slik det er blitt.
Villaksen har fått rødlistestatus, men det er ikke den som fyller handlekurven. Det er oppdrettslaksen – den som bærer lakselus og rømmingshistorier i bakgrunnen, men som ser helt uskyldig ut bak plasten.
Kanskje er det nettopp det som gjør sterkest inntrykk: hvor lett det er å glemme elva når laksen ligger pen og oransje foran oss.
Historien om arbeidsplassene
Svaret kommer alltid: «Oppdrettsnæringen skaper arbeidsplasser langs kysten.» Som om det alene skulle veie opp for stillere elver og villaks på rødlista.
Arbeidsplassene er reelle. Men historien vi forteller om dem, er ofte glattere enn virkeligheten. Mange av dem som løfter, skyller og pakker laksen vår, kommer langveisfra. Vi sier «norske arbeidsplasser», mens villaksen betaler prisen.
Jo lenger jeg står ved kjøledisken, desto mer gnager den tanken.
Den stille beslutningen
Jeg sier ikke at vi skal slutte å spise laks. Og jeg sier heller ikke at laks er billig for alle. Mange vil tvert imot si at den har blitt dyr. Det merker vi i butikken, på ukeshandelen og i valgene vi gjør foran kjøledisken.
Men prisen vi ser, er likevel ikke hele prisen.
Oppdrettslaksen kan være dyr i kroner og øre, og fortsatt være for billig målt mot det den koster elvene, fjordene og villaksen.
Neste gang jeg ser den oransje fisken ligge der, perfekt og tilgjengelig, vil jeg i det minste vite hva jeg takker ja til.
Jeg husker en gang jeg sto ved en liten lakseelv og snakket med en eldre mann som hadde fisket der siden han var gutt. Han sa ikke så mye. Bare så ned i vannet og sa: «Det var mer liv her før.»
Det er kanskje den setningen som sitter igjen.
Ikke som et rop. Mer som en etikett som aldri ble trykket.