Jeg har tre setninger jeg stadig vender tilbake til.

Den første er Hans Børlis:

«Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser.»

Det er kanskje den enkleste forklaringen på hvordan jeg forsøker å skrive.

Ikke større ord enn nødvendig.

Helst litt mindre.

Store ord har en tendens til å stille seg foran det de skal beskrive. Små ord kan noen ganger slippe leseren nærmere.

Den andre setningen er Mikkjel Fønhus’:

«Naturen er et urverk som går og går. La oss ikke tukle for mye med maskineriet.»

Det er også noe jeg stadig vender tilbake til.

Maten vi spiser. Fisken i fjorden. Laksen i elven. Jorda. Dyrene. Årstidene.

Mye av det vi gjør, handler om å forbedre, effektivisere og øke.

Av og til kan det være lurt å spørre om det som allerede virker, bør få virke litt mer i fred.

Så er det Kolbein Falkeid:

«Du skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en.»

Det er kanskje svaret på hva jeg skriver om.

Ikke nødvendigvis de store begivenhetene.

Oftere det som ligger rett foran oss.

En busstur. En matvare. En håndskrevet lapp. En laks som skal hjem. Et måltid. Noe noen sa over en disk.

Små ting.

Men hverdagen er full av sprekker. Hvis man løfter litt på den, ligger det ofte noe under.

Et spørsmål.

En historie.

Noe vi har sluttet å legge merke til.

Det er stort sett der disse tekstene begynner.

Jeg vet sjelden helt hvor de ender.

Det får være en del av poenget.

Dette er ikke et nettsted med svar.

Mer et sted for å løfte litt på hverdagen.

En etter en.